Trenger vi egentlig disse språkpakkene, da?
Tilbakemeldingene på Snakkepakken® har vært overveldende positive i de over 20 årene den har vært i bruk. Da er det jo spennende om noen retter et kritisk blikk på materiellet. Særlig om vedkommende har tatt seg tid til å lese oppdaterte hefter, oppleve gjenstandene, se barnet og den voksne i lek med figurene og deltatt på et kurs. For å skjære alt språkmateriell over én kam, eller å innta en generell motstand mot såkalte ferdige språkopplegg, uten å ha gjort seg kjent med intensjonene bak, er unyansert. Her kommenterer jeg påstander som ikke bør få stå uimotsagt.
Av Lena Malinovsky, utvikler av Snakkepakken®
Oppdatert 1. mai 2023
Tidkrevende å sette sammen og nøye gjennomtenkt
Påstand: Det er liten gevinst i å investere i Snakkepakken®. Konkret materiell kan man finne overalt. Mange av gjenstandene er «vanlige» leker som bondegårddyr, smådukker og plastfrukt. Mye av dette har vi fra før!
Flere av gjenstandene er tradisjonelle barneleker, helt riktig. Noen innrømmer at de har prøvd å sette sammen sin egen «språkpakke» over tid, men at det ikke var gjort i en håndvending. Resultatet ble halvhjertet og ikke minst dyrt. Innholdet i Snakkepakken® er tidkrevende å sette sammen og er nøye gjennomtenkt og prøvd ut. Gevinsten bak den gjennomarbeidede Snakkepakken® er at innholdet kan kombineres på nærmest utallige måter. Hver enhet er vurdert og utvalgt i forhold til bruksnytte, utseende, vekt, stofflighet, stødighet, størrelse og produsent. De over 200 enhetene som blir importert, pakket og sendt ut kommer fra 12 land og nesten 40 leverandører og produsenter – det er litt av et puslespill kan jeg love deg! Med jevne mellomrom går en gjenstand ut av produksjon og da bruker vi tiden det tar til vi finner et tilfredsstillende alternativ. Å velge en rimeligere figur i dårligere kvalitet vil aldri bli en løsning. Gjenstandene i Snakkepakken® er ikke til pynt, de skal tåle ivrige barnehender!
Snakkepakken® – ikke en statisk «ferdig språkpakke»!
Påstand: Du trenger ikke ferdige språkpakker i barnehagen. God språkutvikling kan være helt gratis.
«Barnehagelærere utsettes for et stort press fra ulike typer aktører om å bruke eller kjøpe ulike program eller pakker som enten retter seg inn mot generell atferdsregulering, eller mot spesifikke sider ved barns utvikling, for eksempel språkutvikling», skriver Cecilie Dyrkorn Fodstad, høyskolelektor i norsk og Christine Østbø Munch, førsteamanuensis i norsk ved Dronning Mauds Minne Høgskole i barnehage.no desember 2017. «Det er vår jobb å bidra til at kommende barnehagelærere har kunnskap om og kjenner til gode arbeidsmåter for å støtte alle barns språkutvikling. At tryggheten på egen fagkunnskap kan rokkes når tilbudene om språkpakker strømmer på, forstår vi veldig godt. I tillegg vet vi også at ferdiglagde opplegg kan være fristende i en altfor travel hverdag». Nå nevner ikke Dyrkorn og Munch Snakkepakken® spesifikt, men jeg vil allikevel forsikre om at den aldri vil bli en statisk, «ferdig språkpakke»! Bruken av materiellet blir kontinuerlig tilpasset og videreutviklet av utøverne – barna og de voksne – det er de individuelle aktørenes behov som avgjør hvordan materiellet blir benyttet! At Snakkepakken® rokker ved tryggheten på brukerens egen fagkunnskap, er ikke min erfaring. Tilbakemeldinger jeg har fått i over 20 år fra privatpersoner og forskjellige yrkesgrupper forteller at det er berikende å få et gjennomprøvet språkverktøy som tilbyr inspirasjon, støtte, økt bevissthet og kvalitet til det språkarbeidet som allerede utføres. Snakkepakken® er i stor grad basert på de positive eraringene jeg gjorde meg gjennom mange år på to flerkulturelle avdelinger i Oslo-barnehager.
Påstand: Språk er mye mer enn et ord uten kontekst. For å tilegne seg språk må språket brukes i meningsfylte situasjoner i en meningsfull sammenheng.
Fodstad og Munch omtaler kun Bravo-leken ved navn, i kritiske ordelag, og jeg håper ikke de innbefatter Snakkepakken® når de skriver at «det fins dessverre svært mange som vil selge ferdige pakker til barnehagene, og som samtidig påstår at dette hjelper barn til økt ordforråd og ordforståelse». Fordi: Å trekke frem ett ord og presentere det for barnet uten å plassere ordet i en kontekst, er lysår fra intensjonene til Snakkepakken®! Hver eneste gjenstand i Snakkepakken® representerer ord som inngår i en fortelling, en lek, ei regle eller en sang. Hensikten med gjenstandene at de skal fungere som synlige, hørbare og følbare blits-lys som lyser opp tilknyttede ord og gjør konteksten mer fattbar.
Formidling med Snakkepakken® er både en forberedelse og et alternativ til tradisjonell høytlesning
Påstand: Bøker er best og en veldokumentert vei til målet om god språkutvikling.
Fodstad og Munch mener alle barn bør tilbys gode leseopplevelser tilpasset deres egen alder, språkforståelse og interesser: «Samtaler om tekst og bilde i ei bildebok er språk satt inn i en sammenheng, og det lærer barn språk av. I tillegg gir man barnet tilgang til nærhet, fantasi, ingredienser til lek, analytiske fortrinn, forståelse for tekst og bilde, nysgjerrighet på språk, glede over bøker, likeverdige samtaler om hvilken mening man leser ut av boka, kunnskap og mye mer». Jeg er hjertens enig med Fodstad og Munch i at litteratur er noe av det viktigste vi byr barnet på, ikke minst i språkutviklingens tegn. Avdelingen vår hadde bøker med Rødhette på norsk, dansk, tysk, spansk og italiensk. Rødhette var fast fortelling hos oss i september. Den ble hyppig formidlet med gjenstandslek, rollelek, plastelina og annet materiale som barnet skapte figurer av. En av jentene bladde ivrig i den italienske utgaven og sa: «Se på meg da Lena, jeg kan lese italiensk! Jeg kan godt oversette for deg!» Jeg satt meg ved siden av henne på gulvet. Så gjennomgikk hun hele boka med meg på norsk! Hun støttet seg til de indre bildene hun hadde tilegnet seg, og til bildene i boka. Samtidig har mange av oss erfart at høytlesning ikke er det mest ideelle tekstmøtet for alle barn. Språk er et verktøy for tanken, derfor trenger barnet å opparbeide seg indre bilder som kan settes sammen i stadig nye tankerekker. Hører vi ord som er ukjent for oss, må vi få dem forklart, men det beste er å visualisere ordene som sies og skrives. Da klarer vi å se for oss en betydning.
Påstand: Høytlesning gir barnet tilgang til nærhet.
Denne påstanden er jeg også fullstendig enig i. Men jeg vil være realistisk og moderere den noe, ved å sitere den svenske språkviteren Ragnhild Söderbergh (1933 – ), som fremfor alt har forsket på barns språkutvikling og leseinnlæring: «Skal vi lese ei bok for barn, bør vi gjøre det for høyst tre stykker, ett på fanget og ett på hver side.» Vi som har jobbet på avdeling med opptil 20 barn opplever nok umiddelbart Söderberghs utsagn som en utopisk drømmesituasjon. Men hun har jo fullstendig rett i at lesestund med få barn av gangen er det som garantert vil gi barnet størst utbytte av det vi ønsker å formidle.
Påstand: For flyktningbarn kan bøker også føre til at de deler fortellinger fra sitt eget liv, noe som igjen kan påvirke deres mentale helse positivt.
Jeg er så enig med Fodstad og Munch i at gjenkjennelse er viktig, da vil barnet lettere engasjere seg i handlingen og identifisere seg med rollefigurene. Et av kriteriene når jeg har valgt fortellinger i Snakkepakken® er at de skal handle om hva barnet er opptatt av i dagliglivet: Å bli ertet eller dyttet, å fryse, falle, slå seg, gå seg bort, ødelegge, velte, ta eller miste noe, bli holdt utenfor, ikke få bli med på leken, ikke tørre å snakke med noen. Og selvsagt gledelige ting som å feire bursdag, få en ny venn, overkomme en vanskelighet eller mestre noe nytt. Men selv den beste fortelling faller til jorden om den ikke når frem til barnet! Min erfaring er at et barn med annet morsmål enn norsk, i startgropa med norsken, lettere begriper en handling om barnet opplever fortellingen utspille seg, enn om det kun blir lest for og vist illustrasjoner, eller kun får høre teksten. Hensikten med Snakkepakken® er å skape springbrett for ivrige barnehoder og -hender som overtar figurene og leker av hjertens lyst. Aktiv medskapning bidrar til språkutvikling fordi barnet får en grundig bearbeidelse av informasjon.
Intensjonene våre da vi utviklet Snakkepakken®
Påstand: Ferdige språkpakker for førskolebarn er til liten nytte.
I 2002 skrev barnehageguru Unni Bleken (1929– ) innlegget Mine tanker rundt en snakkepakke i Barnehagefolk. Uten å nevne hvilke typer pakker, sa Bleken at barnespråkspesialist Joan Tough (1918–2000) mener at ferdige språkpakker for førskolebarn er til liten nytte. I neste nummer av Barnehagefolk svarte tidligere medutvikler Ihlen og jeg med Våre tanker rundt Snakkepakken. For dette var ikke vår erfaring når det gjaldt Snakkepakken®. Den inneholder over 200 enheter å arbeide med for å styrke barnets begreper innen områdene kropp, mat, klær, hus, dyr og farger. Snakkepakken® gir mulighet for å tilgjengeliggjøre tradisjonelle barnekulturskatter som barnehage og skole er forvalter av. Fortelling, sang, rim og regler kan formidles på en kreativ måte til alle barn uansett alder, språkforståelse, morsmål og bakgrunn. Den gir barnet anledning til å se, høre, gjøre, le, leke og lære.
Snakkepakken® benyttes uavhengig av pedagogisk bakgrunn, mange blir mer engasjerte og kompetente i det språklige samspillet med barnet
Påstand: Det er betenkelig dersom Snakkepakken® blir brukt av voksne med liten utdannelse.
Vi svarte i innlegget vårt at vi var forundret over denne uttalelsen fra Bleken. Hadde hun ikke større tiltro til barnehageansattes bevissthet rundt barns innlæring av språk? Vi hevdet tvert i mot at det nettopp var disse som trengte metoder, idéer og inspirasjon i arbeidet med barnet: «Allerede i 1996 ble det slått fast i Rammeplanen at det bør settes i verk målrettede språkopplegg. Vi møter jevnlig folk som jobber med barn og som er opptatt av hvordan de på best måte kan støtte barnets språktilegnelse i hverdagen. Vi har fått mange tilbakemeldinger om at Snakkepakken® og veiledningsheftet er enkelt å bruke, og at de benyttes av personalet uavhengig av pedagogisk bakgrunn. Vår erfaring er at mange av assistentene som bruker Snakkepakken® blir mer engasjerte og kompetente i det språklige samspillet med barn hele dagen. Snakkepakken® gir brukeren den støtten som trengs for å sette alle gode intensjoner ut i praksis, ikke minst fordi Snakkepakken® er tidsbesparende i planleggingen og forberedelsene».
Snakkepakken® brukt i voksenstyrte aktiviteter resulterer i å gi barnet allmenne opplevelser og erfaringer!
Påstand: Snakkepakken begrenser seg kun til tilrettelagte voksenstyrte aktiviteter – ikke mer. Mye av innholdet er basert på instruksjon og samlinger ledet av en voksen.
Ihlen og jeg var enige med Bleken i at barnet er klart avhengige av at voksne skaper og tilrettelegger et språklig utgangspunkt, men instruksjonen er en liten del av intensjonene rundt Snakkepakken®. Den er i stor grad tenkt å synliggjøre innholdet i en formidling på en lekende måte ved at barnet deretter leker med gjenstandene for å uttrykke og bearbeide det som er opplevd, alene eller sammen med en voksen der barnets initiativ står i fokus. Snakkepakken® brukt i voksenstyrte aktiviteter resulterer jo nettopp i noe mer, de gir barnet allmenne opplevelser og erfaringer. Barnet får også støtte til å inspirere andre til videre språktilegnelse. Målet er å gi barnet oppmuntring og materiale til egen fantasi og lek.
Fargeleggingsheftet er ikke en løsrevet del av materiellet!
I juni 2013 skrev forlagsredaktør Laila Brantenberg til meg i forbindelse med at Universitetsforlagets forfatter Anne Høigård samme høst kom ut med 3. utgave av sin bok Barns språkutvikling: «[…] I den forbindelse henviser Høigård til, og analyserer, noen av snakkepakkens bilder. Vi ønsker å trykke bilder fra snakkepakken året rundt i denne boken, vil dette være greit for dere?» Jeg ba om en utdypelse på hva Høigård mente med analyse, og hvilke bilder det var snakk om å trykke. Laila svarte: «De tegningene forfatteren ser på i sin bok er geit, fastelavnsris, foss, nese, fjær og munn. I teksten diskuterer hun bruk av forskjellige hjelpemidler i språkstimulering. Hun ser på bruk av bilder i språklæring kontra bruk av konkreter og opplevelser. Høigård ser også på hvilke utfordringer de forskjellige metodene har i en flerkulturell kontekst. Høigård ønsker diskusjon rundt metoder, og er tidvis kritisk. Tegningene fra snakkepakken brukes i pedagogisk øyemed i boken». Jeg svarte at det var greit at forfatteren brukte disse tegningene og at det var bra at Brantenberg utdypet hva Høigård ville analysere, fordi det er så dumt å bli feilsitert, skrev jeg: «Vi opplevde en gang en artikkel i Barnehageforum hvor Unni Bleken tok for seg Snakkepakken® og kom med en del påstander som var direkte feil. Vi fikk selvsagt anledning til å skrive en svarartikkel i neste utgave. Allikevel så vi at Blekens artikkel og utdrag fra denne, hvor vår hensikt med språkverktøyet Snakkepakken® ble vrengt på, ble brukt av andre. Slikt blir så unødvendig når vi er pedagoger som jobber i flere tiår for å bedre forholdene til barn som av ulike grunner strever med språket». Jeg henviste også til en artikkel i Barnehagefolk (mai 2013) hvor pedagog Sissel Engvik i Flora kommune dokumenterte positiv progresjon i barnegruppa etter at Krokane barnehage hadde brukt Snakkepakken® og månedsplanene med stort hell. Det avsluttende svaret fra Brantenberg var: «Anne Høigård er som sagt kritisk til bruk av bilder, men gjør dette for å skape diskusjon, min tanke er at gode pedagoger trenger det!»
Barns språkutvikling, muntlig og skriftlig ble utgitt i 3. utgave i august 2013. I forordet sier Høigård at boka først og fremst er ment som innføringsbok for barnehagelærerutdanningen i kunnskapsområdet «Språk, tekst og matematikk». I avsnittet Bildekort og begrepslæring på side 241 – 243 skriver Høigård at å samtale med barn med utgangspunkt i for eksempel bildebøker eller bilder barn og voksne har tatt selv, altså bilder i kontekst, kan ha stor betydning for språkutviklingen. Bildekort, derimot, er kontekstfrie, skriver Høigård, og enkle bilder innbyr ikke til samtale. Dersom bildet forestiller noe barna allerede har et begrepsinnhold i, kan dette innholdet bli aktivert. Dersom barna får et bilde av noe de ikke kjenner fra tidligere, kan de sagtens lære å benevne den avbildede gjenstanden, men dette leder i liten grad til begrepsdannelse. Høigård skriver at begreper dannes gjennom førstehåndserfaringer og en rik kontekst, der barnet også får assosiasjoner og følelser knyttet til begrepet.
Påstand: Skal barna få begrepsinnhold i geit, foss, fjær, fastelavnsris, nese og munn, er det unødvendig å gå veien om en forvanskende tegning. De kan jo studere og snakke om disse fenomenene direkte!
Først av alt – Jeg er fullstendig enig med Høigård i at barnet danner seg begreper gjennom førstehåndserfaringer og at enkle bilder aldri vil være et alternativ eller en erstatning! Læremidler som kun består av bilder, uten kontekst, har etter min mening, svært liten pedagogisk verdi i seg selv. På side 242 gjengir Høigård bilder av det hun omtaler som såkalte nøkkelord i Snakkepakken året rundt (Malinovsky (2009): «Dette er en liten del av et språkmateriell som er et av de mest brukte i barnehagene. Tegningene forestiller geit, foss, fjær, fastelavnsris, nese og munn.» Høigård virker opptatt av å være tydelig og sette ting i kontekst. Allikevel oppgir hun ikke at hun har plukket ut 6 av 180 tegninger, fra tre ulike månedsplaner – september, januar og februar – og samlet dem i en ny konstellasjon. Hun har fjernet tekst og notatlinjer under hver tegning, for så å velge bildeteksten: «Hva forestiller dette?». Ved å stykke opp og rekonstruere heftet, uten samtidig å vise til originalutgaven, mener jeg Høigård misleder målgruppen sin, barnehagelærerstudentene.
Videre skriver Høigård: «Som redskaper for begrepslæring har slike bilder liten verdi. Barn som aldri har sett geiter eller fosser, vil neppe danne en indre forestilling av geit og foss selv om de kan navngi tegningene». Høigård unnlater å nevne at geit og foss er kun to av totalt femten tegnede nøkkelord som inngår i januar-månedsplanen. Hun trekker de to tegningene ut av konteksten de inngår i og løsriver fargeheftet fra de tilknyttede månedsaktivitetene. Høigård trekker frem to tilsynelatende tilfeldig utvalgte tegninger, dermed vet ikke leseren at geit og foss er forbundet med bru, seter og troll, kjerneord i januarplanens fortelling Bukkene Bruse. Frasen «barn som aldri har sett geiter eller fosser» indikerer at materiellet ikke omfatter førstehånds-opplevelser. Innenfor pragmatikken kaller vi dette for en presumpsjon, noe en går ut i fra og regner med. Juridisk blir det brukt om en forutsetning som en legger til grunn dersom det motsatte ikke blir bevist. Vel, hver av de tolv planene gir idéer til en relevant tur hver måned, i januar får barnet oppleve både geiter og fosser! På min avdeling i Oslo besøkte vi geitene på Kampen bondegård og på Ekeberg rideskole og husdyrpark. Og vi både trippet og trampet over ei bru med fossende vann under da vi besøkte Alnaelva i Svartdalen urskog. Språkfokus, sangregle, lek, humor, tur, forming og matlaging er faste innslag i hver eneste månedsplan. Fargeheftet inngår i en helhetlig, systematisk metodikk som gir barnet repetisjon og variasjon i form av et mangfold av opplevelser og erfaringer!
Påstand: Hva er fastelavnsris for en muslimsk familie?
Jeg er glad for at Høigård stiller dette spørsmålet. Tegningen av fastelavnsris er plassert i februarplanen fordi barnehagene rundt om i landet da har lange tradisjoner med å plukke grener og pynte dem med fjær. Det er et høydepunkt for barnet å ta med riset sitt hjem så familien kan glede seg over den fargerike grenbunten og vente på at små, lysegrønne blader skal stikke frem og varsle om vår og nytt liv. Begrepet fastelavnsris er et utmerket eksempel på at en tegning i fargeheftet kan være med på å utvide de kulturelle referanserammene våre. Fargeheftet har tegninger av sentrale ord som barnet er i kontakt med i barnehagen og hjemme, og de samme ordene vil nødvendigvis ikke dukke opp på begge arenaer. Selvsagt vil vi oppleve at ikke alle de 180 illustrerte ordene har et motstykke på hvert språk! Tegningene i fargeheftet illustrerer natur- og værelementer, tradisjoner og høytider, ting brukt i inne- og uteaktiviteter, innhold i utvalgte fortellinger, kropp, mat, klær, hus, farger, mønster, folk, vesener, dyr og fugler. Tegningen av dompap var utgangspunktet for at de tospråklige assistentene på avdelingen gjorde oss bevisste på at dompap ikke har et eget ord på tamil og urdu. Kanskje ikke så rart siden dompapen ikke holder til i Sri Lanka og Pakistan. Fargeheftet åpnet således konkret opp for at Inthu og Farida kunne berike avdelingen med den kulturelle kompetansen sin.
Påstand: Det er mange koder som må knekkes for at foreldrene skal forstå tegninger som de gjengitte. Et minimumskrav når bilder skal brukes som bindeledd mellom barnehage og foreldre, må være en naturtro fremstilling.
Høigård skriver at «tegningene av nøkkelordene i dette læremiddelet er samlet i et fargehefte som barna skal ta med seg hjem. Under tegningene står det på norsk hva de forestiller. Foreldrene til barn med andre morsmål enn norsk oppfordres til å skrive hva tingene heter på deres språk. Dette er et godt prinsipp, for dermed får barna ordet på begge språk, og foreldre og barn kan lettere snakke sammen på morsmålet om det barna holder på med i barnehagen.»
Her beskriver Høigård fargeheftet helt i samsvar med intensjonene mine. Min erfaring er at en god språkutvikling henger sammen med gode språkomgivelser, både hjemme og i barnehagen. Derfor utviklet jeg fargeheftet, så barnehagen og hver enkelt familie kunne samarbeide om å gi barnet språkstimulering på begge arenaer. Dette styrker ikke bare morsmål og norsk språk, men skaper også et jevnbyrdig, utvekslende samhold mellom personale og familie. Det står i Rammeplanen 2017 at «det skal synliggjøres hvordan barns og foreldres medvirkning bringes inn i planleggingsarbeidet». Vi blir alle beriket av å lære ord på de morsmålene som er representert på avdelingen. Dette bidrar til aksept, følelse av tilhørighet og likestilling mellom familiene og personalet. Tilegnelse av et ord på morsmålet samtidig med den norske ordvarianten er med på å styrke barnets flerspråklige kompetanse. Å utvikle morsmål parallelt med norsk allerede i førskolealder gir barnet forsprang. Barnet blir en dyktig språksammenligner.
I barnehagen tilegner barnet seg nøkkelordene ved å delta i aktiviteter på månedsplanene: Språkfokus, fortelling, sangregle, lek, humor, tur, forming og matrett. Hjemme tilegner barnet seg nøkkelordene i sitt eget hefte ved å fargelegge ordene samtidig som det samtaler, lytter, uttaler og sammenligner skrift.
Høigård fortsetter: «Det er imidlertid mange koder som må knekkes for at foreldrene skal forstå tegninger som de gjengitte. Foreldrene kan være fortrolige med geiter, men hvilket dyr med horn er det egentlig som er avbildet her? Den eggeformede kroppen og de svungne trekantbeina gir ingen sikre holdepunkter. Har foreldrene bakgrunn fra flate, tørre landskap, er det ikke så lett å tolke fossebildet. Et minimumskrav når bilder skal brukes som bindeledd mellom barnehage og foreldre, må være en naturtro fremstilling. Sjøl da kan det være problematisk.»
Med vår tids migrasjon og reisevaner, og med dagens tilgang på informasjon gjennom tv, Internett og mobil, syns jeg det grenser til komisk når Høigård sier at foreldre ikke klarer å tolke «fossebildet» om de har bakgrunn fra flate, tørre landskap. At Høigård derimot mener jeg ikke fremstiller ordene naturtro nok, dét har hun full rett til å mene.
Da den første Året rundt-boka ble publisert i 2006 inneholdt den 280 nøkkelord. Illustrasjonene var ferdig kolorerte tegninger fra Internett som jeg kopierte opp i svart-hvitt-utgaver. Det fungerte ikke optimalt når barnet skulle fargelegge oppå. Vi trengte færre og mer ensartede tegninger. Og det var faktisk yngstedatteren på da seks år som oppmuntret meg til å illustrere selv i 2009: «Du er kjempeflink mamma, du tegner enkelt og morsomt!» Noen ord måtte jeg tegne om og om igjen før Elin så hva tegningen skulle forestille. Hun var streng med å godkjenne. Derfor lever jeg godt med at Høigård beskriver geita mi som et egg med svungne trekantbein!
Avslutningsvis
Det å være kritisk og skape diskusjon rundt Snakkepakken® er helt klart nødvendig. I denne artikkelen har jeg trukket frem påstander og kommentert dem, noe som er ment å gi en ny innsikt. Hva skal vi egentlig med alle disse språkpakkene, da? Snakkepakken® dekker to viktige behov. Den gir oss voksne et redskap og en større bevissthet i språkleken slik at vi kan være så gode språklige modeller som mulig. I tillegg gir Snakkepakken® barnet fantastiske muligheter til språktilegnelse på en morsom, variert og grundig måte.
